Knall og fall

Man kan vel ikke skryte høylytt over sikkerheten på Tg i år. Ihvertfall ikke når det kommer til strøing og is å sånn. På parkeringsplassen er det speilblank is. Biler sklir inn i hverandre, og noen setter seg fast. På isen. Utenfor hovedinngangen, som i noen timer hver dag, bader i sol, ligger også en relativt stor isklump og dekker inngangspartiet. Gjett hva solen gjør med isen? Og hva skjer når sola forsvinner, og kuldegradene blir blåere enn blåest? Og strøing er omtrent et fy ord? Jo, da skjer dette:

Dette er bare 1 av mange jeg har fått ihvertfall. Om jeg ikke hadde vondt før vi reiste, så har jeg det nå ihvertfall nå. Fibro, kulde, is og krykker er ikke en drømme kombo.

Her står jeg da i røykeringen, og ser mot inngangen. Bare iløpet av 1 røyk, så jeg ihvertfall 5 som falt. 1 av dem bar på kabinettet sitt. Jeg håper så for hans del at det ikke gikk i stykker.

Selve skipet har i år vært iskald. Mye verre enn i fjor. Ja, påsken er tidlig i år, men hallo…. nei…. jeg skjønner det ikke. Selvfølgelig kan ikke arrangøren klandres for alt, ihvertfall ikke når det kommer til tekniske problemer, og de svære portene begynner å leve sitt eget liv.

Jeg har nok konkludert med at TG18 ble en fiasko for min del. Pga sikkerhet på plassen, og kulden i hallen. Det er ikke tatt store hensyn til liv og helse. For min del er dette siste året det blir TG. Jeg nekter å ligge å vri meg i smerter hver dag, pga for dårlig strøing.

Jeg nekter å finne meg i at arrangøren ikke vil refundere billetten min, når det er min helse, mitt liv, som står på spill, for noe som er deres ansvar.

Jeg nekter å sette min egen helse på spill.

God påske liksom

Hmmm. Årets start på påsken ble ikke som man hadde tenkt. Det ble likdom litt sånn bråstopp på en måte. Langs E6. Med henger. I 110 sonen 😭😭😭

Så der satt vi. På vei til årets The Gathering. På Hamar. Årets happening for mange 1000 i norge. Og med en mann som skulle ha sitt første år som crew. Småstressa? Hva tror du?

Bye bye bilen 😭😭

Vår kjære Tardis ble endelig henta, 1 felt på E6 ble stengt, og vi kom oss heldigvis trygt til Vikingskipet. Nå måtte det finnes ut om hvordan vi skulle gjøre det videre. Bilen ble kjørt til et godkjent verksted. Og takk til alle i skipet, som hjalp med både frakt av henger og oss fra skipet til huset.

Idag fikk vi diagnosen på Lille Tardis. Han er desverre død. Totalhavari faktisk. Så vår påske ble med et sinnsykt mye vanskeligere. Heldigvis håper jeg at crewet ihvertall kan hjelpe min mann frem og tilbake til skipet. Jeg selv er innstilt på bare å være i huset. Ser ikke for meg å hompe på krykker på is. Tar normalt 45 min å gå, så tipper jeg vil bruke dobbelt så lang tid. Håper også på å få ordna transport slik at ungdommene i huset ihvertfall får kost seg i påska 💜

Så ja, dette var min start på påsken…. Hvordan var din?

En hobby er viktig

Etter vi flytta ned til sørlandet, så har jeg fått en ny interesse. Nemlig dimond painting. Var ikke det et litt sånn eksklusivt navn eller? Høres igrunnen skamdyrt ut, men det er ikke det altså.

Bildene kjøper du enkelt på ebay eller wish, alt etter hva du fortrekker. Jeg har handla inn hele 4 bilder selv nå, og det har kommet på under en 100 lapp. Billig og gøy.

Men, nå kommer dette teite mennet igjen. Dette er en hobby som tar tid. Det er en pirkehobby. Perlene er bittesmå

Og har du dårlig syn, slik som meg, så tar dette ekstra tid. Hehe.

I pakken kommer alt du trenger. Både perler, brett og en penn til å hente opp å plassere perlene med. Alle perlene har forskjellige nummer, og disse plasserer du på lerrete med bilde. Bilde er også lett nummerert.

Det finnes også en slags lim i pakken, som du trykker pennen ned i, slik at perlene fester seg til den. Selvet bilde har også lim på seg, så det er lurt å ikke dra av hele plasten når du begynner. Da tørker limen ut. Jeg tar å løfter opp litt og litt mens jeg perler. Det finnes også enormt mange snutter på YouTube om dette. Bare søk opp dimond painting ❤

Sortere perlene i slike små bokser er lurt. Her har jeg skrevet perlenes nummer på lokket til hver enkel beholder. Boksen fikk jeg av min venninne Mona, som introduserte meg for denne hobbyen her. Evig takknemlig ❤

Det jeg synes er greit med denne formen for perling, er at jeg klarer å gjøre det på dager der jeg har veldig vondt. Slik som idag. Værskifte har vært enormt de siste dagene, fra minus 20 til pluss 5 på få dager. Så nå streiker kroppen. Men å perle noen perler nå og da klarer jeg. Heldigvis. Så da føler jeg meg litt produktiv også. Jeg sitter/ligger ikke bare her 😍

Bilde jeg holder på med nå, fikk jeg av min kjære svigermor og svigerfar til jul ❤❤❤❤

Tidlig mandag morgen

Det er tidlig. Veldig tidlig på en mandag morgen. Første dag i uka.

Det regner ute i massevis. Kjenner at idag er ikke dagen til å gå særlig ut. Idag blir man mest mulig inne. Til og med Bonzo er enig at i dag er det inne dag

Blir kun en kort tur på butikken når den åpner, for å handle inn det høyst nødvendige for uka, før man tar en tur i stallen til koseklumpen man har stående der.

Men først er det kaffi og strikke tid. Myke opp kroppen sakte men sikkert under et varmt teppe. Få den klar til å starte dagen, og gjøre alt som må til for å få hverdagen til å gå rundt. Denne uka blir annerledes enn det man er vant til. Denne uka blir kampen for alvor tatt opp mot diverse offentlige distanser. Jeg forventer ikke at livet skal bli så forandra, men jeg håper at man ihvertfall kan få økonomien på noenlunde rett kjøl. For en ting er sikkert å visst, man blir ikke rik av å kjempe mot nav, som tydeligvis synes det er helt greit å måtte klare seg på 6500 kr i mnd. Og da mener man ikke bare lommepenger. Da mener man å få betalt alt man må betale i et voksent liv.

Men nå, nå skal jeg og Bonzo ut å sjekke hvor mye isen har smelta! For siden deb 4beinte bestevennen min nekta å sette snuten utforbi når vi stod opp, så må han nesten ta seg en morgen tisse tur nå.

Ha en fin dag alle

En helg med barn, hund, fibromylagi og ME

Mange dager er gått siden siste innlegg. Her har helga vært innholdsrik med besøk av sønnen til min kjære, turer med Bonzo, god mat og spilling.  Smertene har ligget ganske godt i bakgrunnen på vent. Sånn rett under overflaten. 

Siden det var planeleggningsdag på skolen til min kjære bonus sønn, så henta vi han på torsdag. Det regna og blåste som besatt ute! En aldri så liten høst storm rett og slett.  Heldigvis skulle vi ikke så mye den dagen, bare til en lokal bondegård for og handle egg og poteter. Lille gull elsker hjemmelaga potet stappe, og siden bonden har supre poteter,  så fikk lillegull potet stappe til middag denne helga. Resten av torsdagen ble brukt til avslapping siden han var sliten etter en uke på skolen.

Til og med Bonzo hadde en rolig helg med bamsen han fikk av bestevennen Oliver

Fredag og lørdag koste vi oss hjemme, med en forsmak på julen, film og kos. Lillegull får lov å spille på min bærbare pc når han er her, noe han elsker overalt på jord. Han kommer å vekker meg hver morgen når han er her. Så vi pleier å ha oss noen timer for oss selv, med frokost, morgen lufting av Bonzo og barnetv, før pappa står opp. Dagene gikk noenlunne greit, men jeg kjenner nå på en forvirring inni mitt lille hode. Jeg husker ikke hva vi gjorde hvilken dag 😭 jeg vet vi var og handlet en dag, og at lillegull hadde ansvar for vogna, og fikk velge selv hva han ville ha til middag den dagen vi skulle ha ribbe. Jeg vet vi var på europris en dag, og så på masse fin julepynt sammen. Masse pene lyspynt som kan henge i vinduet.  Jeg vet vi var på en spasertur alle sammen en dag. Og at det blåste. Jeg husker det, men jeg kan ikke si hvilken dag det var. 

Hva er vel en helg uten godteri?

Til og med lillegull synes det er gøy med Masterchef

Så kom smellen.  Søndag morgen brukte jeg nesten 1 time på å komme meg ut av senga. Tårene rant, smertene var nesten ikke til å holde ut. Heldigvis var min kjære oppe, og laget frokost med poden, og fikk ham i dysjen. Lite visste jeg at han nesten ikke hadde sovet denne natten. Lite visste jeg at han nå brukte det siste han hadde av energi, til å gjøre dette. Hadde jeg bare visst….. så skulle jeg ha kjempa hardere mot min egen kropp. 

Jeg kom meg nå endelig opp. Fikk lufta bikkja i full fart, før jeg sank isammen på stolen foran dataen. Jeg så min kjære, og visste at dette ikke kom til å gå bra. Han forsvant for meg der han satt.  Han sovna innimellom. Han satt bare og stirra innimellom. ME er ikke til å spøke med. Jeg vet han vil så mye mer enn han klarer. Som han selv har sagt: Jeg har ikke valgt å få ME. Han er på en måte i fengsel i sin egen kropp. I fengsel, med masse ideer og lyst. 

Hva er ME?

Så…. her satt vi da. Jeg med smerter fra helvete. Jeg skalv, jeg gråt stille. Jeg frøs. Kvalmen var overveldene. Og jeg visste. Dette klarer jeg ikke alene. Jeg så at min kjære måtte komme seg i seng.  Jeg så han hadde nådd bristepunktet. Den tunge telefonen til lillegull sin mamma ble tatt.  Heldigvis kunne han komme hjem tidligere. 

Jeg fikk lufta bonzo raskt. Kanskje litt for raskt. Jeg glemte og ta på sko. 

Tja. Godt det ikke regna ihvertfall

Kom inn, fikk skifta sko, og brukte mine siste krefter på å følge ham til bussen. Hjemturen var alt annet enn god.  Svinmelheten angrep meg med full styrke, og jeg måtte sette meg inntil et gjerde.  Hode mellom beina og puste, før jeg sakte kom meg på beina og rusla hjem. Min kjære og Bonzo lå allerede i senga.

Bjørni er god å ligge på, og holde rundt

Jeg selv satte meg på sofaen, med kaffi, teppe og repriser av masterchef på tv. Tårene renner, og jeg føler meg mislykket som kone og stemor. Misslykket som venn. Smertene river meg i stykker. Tårene renner. Medisinene hjelper ikke. 

Teppe er pakket godt rundt meg. Prøver å stenge kulden ute. Jeg vet den har den største skylden for at jeg er som jeg er idag. Hadde varmen fungert, hadde jeg fungert bedre. Men gradene i leiligheten synker kjenner jeg. Teppe blir trekt mer opp. Jeg kryper mer sammen. Bonzo halveis ligger oppå meg. Han vet jeg fryser. Han vet jeg har vondt. Han er kald selv kjenner jeg. 

Min kjære sover. Jeg skal vekke ham klokka 5. Akkuratt nå håper jeg at jeg faktisk klarer å reise meg til den tid.  

Bare denne bloggen har tatt meg 2,5 timer å skrive. Det er ikke lett å skrive med skjelvende hender. Med tårer som gjør synet uklart. Det er ikke lett å blottlegge seg slik jeg har gjordt idag. Å vise dere at jeg måtte gi opp. Kaste inn håndkleet. Mislykkes.  Men. Her er det. Jeg er bare et menneske