En dag med mye tanker

Willien vår ❤

Fineste gutten på jord. likner sin storebror Magic på en prikk. Ble litt emosjonell i stallen idag, da jeg kom på at idag er det 5 år siden min sjelevenn døde. Magic var den som lærte meg alt jeg kan om hest omtrent. Og ikke minst, han lærte meg å være trygg på meg selv.  Jeg kommer aldri til å glemme turene våre, der vi ofte bare heiv på grima og ridde avgårde. Jeg kommer aldri til å glemme alt han viste meg. Den dagen han døde, tok han en bit av hjertet mitt med seg.  En bit som aldri kunne komme tilbake. Trodde jeg. Savnet etter Magic er enormt. Ham er i mine tanker hver dag. Jeg tror ingen kan fatte hvor stor sorgen egentlig er. Og nei, en hest er ikke bare en hest. Denne hesten var magisk. 

Tenk at jeg idag, 5 år etter,  sitter her med hans lillebror ❤ Willi er til nå veldig lik sin bror, til tross for alt han har gjennomgått.  Og jeg tar meg selv i å kalle ham Magic når det er bare oss 2. For han er magisk. Jeg tror han kommer til å gi meg like mye glede som Magic gjordet. Om ikke mer. Jeg vet at det er folk som ikke skjønner oss som liker hest,  men idag så gir jeg vel blanke f i det. Idag skal jeg minnes Magic. Idag skal jeg begynne å se fremover med Willi. Idag er dagen. Takk for alt Magic. Takk for alt du ga og lærte meg. Sov godt, og husk: Forever together, never apart. Maybe in distance, but never in heart.  Elsker deg Magic  ❤❤❤

Magic ❤ min sjelevenn ❤

Reklame

Dyr å kroniske smerter

Dette er en blogg jeg skrev i 2009, på en annen blogg platform, men jeg velger å gjengi den ordrett derifra, siden dette er tilfelle den dag idag, bare med andre dyr, og andre mennesker rundt meg. Utenom feiloperasjonen jeg skriver om i dette innlegget, er jeg også nå diagnotisert med kroniske smerter (fibromylagi) og hupersensitiv ovenfor lukt, lyd og lys. Jeg er idag ufør pga dette.

Dyr og kroniske smerter

Jeg har sagt at jeg ikke skal bruke denne bloggen for å skrive om meg selv. Men i lengre tid har tankene mine vandret mer og mer i denne rettningen. Jeg vil si noe om hvordan mitt liv er. Mitt liv med kroniske smerter. Mitt liv med hest, og mitt liv med hund. Så bær over med meg. Har du ingen interesse for dette temaet, ber jeg deg allerede nå slutte å lese.

Jeg er feiloperert. Feiloperert opptil flere ganger i og ved høyre øye. Dette har endt med at jeg idag sliter med tidvis sterke smerter i høyre del av ansiktet. Noen dager er selvfølgelig bedre enn andre, men noen dager er som i dag. Det er dagen fra helvete.

Dyr har et instinkt som vi mennesker mangler. Noen mennesker mangler det ihvertfall. Medfølelse. Omtanke. Å se at noe er galt. Allerede i natt, før smertene ble for intense la min lille Voffi seg godt inntil. Han la snuten inntil øyet, og bare pustet rolig. Klynka litt, og slikket varsomt i kroken mellom øyet og nesen. Der det gjordet mest vondt. Det var som at han ville ta bort all min smerte. Tårene rant hos meg, og jeg lå ikke stille. Men Voffi var der. Hele tiden. Han hoppet frem og tilbake, å skulle hele tiden være i nærheten av ansiktet mitt. Min gode snille Voffi.

Jeg har merket denne oppførselen hos Generalen også. Selv om man har sterke smerter, så må man ta seg av dyrene sine. Når dagene fra helvete er der, og jeg er i stallen med min prins, så merker jeg at han får en egen ro over seg. Han blir mer medgjørlig. Han tester ikke på samme måte. Han blir varsom. Mer oppmerksom. Han er der. Jeg har lært at mulen er det mest private området på en hest. Men med dette private stedet, så søker han meg. Rolig. Han legger mulen forsiktig inntil meg. Blåser litt, for så å trekke seg bort. Hele tiden rolig og forsiktig. Noen har ymtet frempå at hesten min er gal, men de har ikke vært der i slike stunder.

Alle tårene som Generalen har tørket opp med pelsen sin. Alle ordene han har hørt. All smerten han har opplevd. Generalen er unik. Det samme er Voffi De forstår nesten før meg selv at dette ikke blir en bra dag, men allikevel er de der. De dømmer meg ikke, slik mange mennesker gjør. De blir roligere, mer kosete. De er unike.

Når du har kroniske smerter, kan du fort bruke endel smertestillendes. Jeg har vært og er tidvis i den situasjonen. Jeg prøver så godt jeg kan, å ikke ta tabletter hver dag. Nettopp pga at jeg må være klar i hodet, både pga dyrene og jobb. Jeg føler også jeg er mer ærlig ovenfor meg selv og de rundt meg, når jeg klarer å gå gjennom helvetesdagene uten for mye falsk smertelindring. Men samtidig er jeg ikke like ærlig. Ikke ovenfor mine tobeinte venner. De ser ikke tårene. De ser ikke ikke smertene. Ikke på samme måte som mine firbente venner gjør. De kan det med å gjennomskue meg iløpet av sekunder.

 

Mange bruker dyrene sine som terapi. Det gjør jeg. De er min terapi, de er min smertelindring. De får meg gjennom dagene. De holder meg oppe. Hva skulle jeg ha gjordt uten mine kjære? Hva skulle jeg har gjordt de dagene det ikke er så godt å være meg? De dagene blir gode med de jeg bryr meg om i nærheten. Både tobeinte og 4 beinte. Jeg kan ikke være dem foruten. De er min smertelindring, bedre enn noen tabletter kan bli.

 

Jeg velger å avslutte nå. Jeg velger å kaste ballen videre til andre. Fortell gjerne deres opplevelser med dyr, smerte og terapi. Jeg har fortalt min versjon.

 

Ha en fin dag, så blogges vi ved en senere annledning.

Tassen er blitt sommerfeit