Smakebit på en Søndag

Bloggen har stått stille de siste ukene. Mye skjer her på hjemmefront, som vi må ta oss av først. MEN, jeg får nå lest litt da. Og med en svigermor med eget bibliotek, så har vi alltid bøker i hus. Hehe.

Den siste tiden har jeg lest Frank Storm Johansen sin bok Tusen dager i fangenskap. 

Det er en utrolig historie vi får lese. Det finnes få beretninger som denne. Knapt noen var i stand til å overleve tusen dager i slike dødsleirer og under forhold som var der. Han forteller sin historie på en rolig og nøktern måte.  Fortellingen er så å si blottet for det primitive tyskerhatet som var så utbredt umiddelbart etter krigen. Det han bærer nag til er nazismen som ideologi som sørget for et system hvor primitive lyster og egenskaper fikk råde. Derfor er denne beretningen verdifull. I all den krigslitteratur som eksisterer er det befriende å lese en beretning blottet for hatet som dessverre preger altfor mye av denne litteraturen. Da er det kanskje viktig å merke seg at denne kom fra en som kanskje hadde gått gjennom mye mer enn noen annen.

Noe av det som går sterkest inn på leseren er hvordan han og de andre fangene maktet å holde livsviljen og livsmotet oppe på tross av det de ble utsatt for.

 

Reklame

Knall og fall

Man kan vel ikke skryte høylytt over sikkerheten på Tg i år. Ihvertfall ikke når det kommer til strøing og is å sånn. På parkeringsplassen er det speilblank is. Biler sklir inn i hverandre, og noen setter seg fast. På isen. Utenfor hovedinngangen, som i noen timer hver dag, bader i sol, ligger også en relativt stor isklump og dekker inngangspartiet. Gjett hva solen gjør med isen? Og hva skjer når sola forsvinner, og kuldegradene blir blåere enn blåest? Og strøing er omtrent et fy ord? Jo, da skjer dette:

Dette er bare 1 av mange jeg har fått ihvertfall. Om jeg ikke hadde vondt før vi reiste, så har jeg det nå ihvertfall nå. Fibro, kulde, is og krykker er ikke en drømme kombo.

Her står jeg da i røykeringen, og ser mot inngangen. Bare iløpet av 1 røyk, så jeg ihvertfall 5 som falt. 1 av dem bar på kabinettet sitt. Jeg håper så for hans del at det ikke gikk i stykker.

Selve skipet har i år vært iskald. Mye verre enn i fjor. Ja, påsken er tidlig i år, men hallo…. nei…. jeg skjønner det ikke. Selvfølgelig kan ikke arrangøren klandres for alt, ihvertfall ikke når det kommer til tekniske problemer, og de svære portene begynner å leve sitt eget liv.

Jeg har nok konkludert med at TG18 ble en fiasko for min del. Pga sikkerhet på plassen, og kulden i hallen. Det er ikke tatt store hensyn til liv og helse. For min del er dette siste året det blir TG. Jeg nekter å ligge å vri meg i smerter hver dag, pga for dårlig strøing.

Jeg nekter å finne meg i at arrangøren ikke vil refundere billetten min, når det er min helse, mitt liv, som står på spill, for noe som er deres ansvar.

Jeg nekter å sette min egen helse på spill.

God påske liksom

Hmmm. Årets start på påsken ble ikke som man hadde tenkt. Det ble likdom litt sånn bråstopp på en måte. Langs E6. Med henger. I 110 sonen 😭😭😭

Så der satt vi. På vei til årets The Gathering. På Hamar. Årets happening for mange 1000 i norge. Og med en mann som skulle ha sitt første år som crew. Småstressa? Hva tror du?

Bye bye bilen 😭😭

Vår kjære Tardis ble endelig henta, 1 felt på E6 ble stengt, og vi kom oss heldigvis trygt til Vikingskipet. Nå måtte det finnes ut om hvordan vi skulle gjøre det videre. Bilen ble kjørt til et godkjent verksted. Og takk til alle i skipet, som hjalp med både frakt av henger og oss fra skipet til huset.

Idag fikk vi diagnosen på Lille Tardis. Han er desverre død. Totalhavari faktisk. Så vår påske ble med et sinnsykt mye vanskeligere. Heldigvis håper jeg at crewet ihvertall kan hjelpe min mann frem og tilbake til skipet. Jeg selv er innstilt på bare å være i huset. Ser ikke for meg å hompe på krykker på is. Tar normalt 45 min å gå, så tipper jeg vil bruke dobbelt så lang tid. Håper også på å få ordna transport slik at ungdommene i huset ihvertfall får kost seg i påska 💜

Så ja, dette var min start på påsken…. Hvordan var din?

Mitt største ønske

Hei og takk for sist. Det er lenge siden jeg sist var innom bloggen. Jeg kjenner jeg sliter med å skrive for tiden. Mulig fordi at det skjer så himla mye i liver mitt for tiden. Både med tanker, følelser og kroppen. Fibroen har blandt annet blomstra opp til den store gullmedaljen 😭 for tiden sliter jeg enormt mye med å gå, siden hofta har klikka litt, og jeg tror jeg muligens har slått opp en gammel skade i ryggen. Jeg kjenner at jeg lever for å si det sånn. Hehe.

Men tilbake til overskriften. Mitt største ønske for tiden. Noen som står mitt hjerte nærmest. Jeg sparer og sparer for å få dette til. Som dere vet ifra før, så er ikke uføren min særlig høy. Vi klarer oss såvidt fra mnd til mnd, og det er lite rom for sparing. Men vi prøver. For vi har et mål med denne sparingen. Vi sparer til en flybillett. Slik at min sønn kan komme på sommerferie i år. Slik at vi kan få noen uker med verdens beste gutt.

Så i år, til bursdagen min, så ønsker jeg meg kun en flybillett. Ingenting annet. Selv om jeg trenger både klær og fryser å slike ting. Men det jeg trenger mest er en flybillett.

Klesskapet mitt kan forbli nesten tomt. Jeg bryr meg ikke. Klær kan man skaffe en annen gang. Jeg bryr meg om min sønn. Jeg savner ham daglig. Vi snakker om han hver dag. Tenke seg til å ha en så fin og flott ung mann som sønn. Hans far har gjordt en flott jobb ❤ så ja. Mitt hjertesukk idag handler om et bursdagsønske.

Vi savner deg kjære sønn. Vi elsker deg ❤

En hobby er viktig

Etter vi flytta ned til sørlandet, så har jeg fått en ny interesse. Nemlig dimond painting. Var ikke det et litt sånn eksklusivt navn eller? Høres igrunnen skamdyrt ut, men det er ikke det altså.

Bildene kjøper du enkelt på ebay eller wish, alt etter hva du fortrekker. Jeg har handla inn hele 4 bilder selv nå, og det har kommet på under en 100 lapp. Billig og gøy.

Men, nå kommer dette teite mennet igjen. Dette er en hobby som tar tid. Det er en pirkehobby. Perlene er bittesmå

Og har du dårlig syn, slik som meg, så tar dette ekstra tid. Hehe.

I pakken kommer alt du trenger. Både perler, brett og en penn til å hente opp å plassere perlene med. Alle perlene har forskjellige nummer, og disse plasserer du på lerrete med bilde. Bilde er også lett nummerert.

Det finnes også en slags lim i pakken, som du trykker pennen ned i, slik at perlene fester seg til den. Selvet bilde har også lim på seg, så det er lurt å ikke dra av hele plasten når du begynner. Da tørker limen ut. Jeg tar å løfter opp litt og litt mens jeg perler. Det finnes også enormt mange snutter på YouTube om dette. Bare søk opp dimond painting ❤

Sortere perlene i slike små bokser er lurt. Her har jeg skrevet perlenes nummer på lokket til hver enkel beholder. Boksen fikk jeg av min venninne Mona, som introduserte meg for denne hobbyen her. Evig takknemlig ❤

Det jeg synes er greit med denne formen for perling, er at jeg klarer å gjøre det på dager der jeg har veldig vondt. Slik som idag. Værskifte har vært enormt de siste dagene, fra minus 20 til pluss 5 på få dager. Så nå streiker kroppen. Men å perle noen perler nå og da klarer jeg. Heldigvis. Så da føler jeg meg litt produktiv også. Jeg sitter/ligger ikke bare her 😍

Bilde jeg holder på med nå, fikk jeg av min kjære svigermor og svigerfar til jul ❤❤❤❤

Bittelitt stolt

Bare en liten oppdatering fra meg. I dag er jeg rimelig stolt av meg selv. Selv om pulsen nå ligger på godt over 100 😭 men ja. Jeg er stolt stolt stolt. Jeg turde å kjøre bilen. Ikke langt, men jeg har faktisk kjørt. Alene. Bare meg. 😀😀😀😀😀

Som sagt, stolt stolt stolt ❤

«Du er blind»

I dag er det søndag, og den starta heller tidlig etter en temmelig urolig natt. Det fikk meg til å tenke litt på en serie jeg holder på å lese. I den serien er det for tiden mye uroligheter for å si det sånn.

Men altså, jeg leser Kattekrigerene av Erin Hunter.

Erin Hunter er et  pseudonym for forfatterne Kate Cary, Cherith Baldry og Tui Sutherland, som med redaktøren Victoria Holmes bl.a har skrevet serierne Warriors, Cats og Seekers.

Jeg holder altså på med serien Warriors, som oversatt til norsk blir Kattekrigerene.

Det var min mann som først begynnte å lese denne serien, som igrunnen er en ungdomsserie innen sjangeren Fantasy-fiksjon. Men gurimalla så fengende den er, til tross for at det bare handler om en gjeng villkatter i en skog. Bland disse sammen med noen kosekatter, hunder, tobeininger og Monstre, så har du en serie som burde fenge de fleste.

Jeg er nå kommet til serie 3, bok 2. Etter som jeg har funnet ut, så er det hele 6 serier, med rundt 6 bøker i hver. Min serie heter nå Kraften av tre.

De tre barna til Ekornflukt og Buskeklo, barnebarna til klanlederen Ildstjerne, blomstrer som lærlinger:
Løvelabb har god nytte av styrken og energien sin som krigerlærling, Kristtornpote forstår krigerkodeksen stadig bedre, og Blåstrupepote utforsker de mystiske kreftene sine og koblingen til Stjerneklanen som medisinkattlærling.

Med mer erfaring kommer både større makt og fare.
Løvelabb får seg en venn, og oppdager noe som må holdes skjult.
Blåstrupepote får nyss om en hemmelighet som kan komme Tordenklanen til gode ved å skade andre.
Og Kristtornpote vet noe som kan avverge et slag, hvis hun klarer å overbevise klanen.

Det er særlig en krangel mellom Blåstrupepote, som er medisinkatt lærling, og hans mentor Løvtjern som har satt sine spor hos meg. De kranglet om en annen katt, å det å velge en annen sti.

«Hvorfor ville det vært sånn en katastrofe om hun måtte velge en annen sti? Jeg måtte det»

Løvtjern frøs til, før hun sakte svarte: «Du er blind»

I dette øyeblikket følte Blåstrupepote seg mindreverdig. Han lurte på om mentoren mente han var en tapt sak. Og akkuratt dette avsnitte har satt sine spor hos meg. Jeg føler med Blåstrupepote. Og jeg vet, at der ute, sitter mange barn å unge med samme følelse.

Mye i disse bøkene kan nesten omskrives til mennesker. Til tider har jeg sett for meg folk jeg kjenner i disse kattene, fra de 4 klanen. Og jeg elsker serien.

Anbefaler den på det sterkeste til alle

Tro, håp og kjærlighet

Det har blitt mange dype, triste og til dels fortvila innlegg her på bloggen. Så idag har jeg bestemt meg for og være litt positiv. Faktisk. Idag vil jeg snakke om et bibelvers, som for meg betyr enormt mye.

I 1.korinterene kapitel 13, vers 13 står det kjente sitate som jeg tror alle kjenner til. Siden min Bibel er på nynorsk, så skriver jeg det på nynorsk.

«Så vert dei verande desse tre: tru, von og kjærleik. Og størst av dei er kjærleiken»

Jeg er nokså sikker på en ting, og det er at hadde ikke kjærligheten mellom meg og Thomas vært så sterk som den er, så hadde vi ihvertfall ikke vært gift idag. Hadde det ikke vært for at jeg tror på at en dag, da vil ting bli bedre, både for ham og meg. For jeg håper at en dag skal de finne en kur. En kur mot ME, en kur for fibromylagi. Eller ihvertfall en medisin som kan gjøre hverdagen vår lettere.

Jeg tror på at kjærligheten er størst. Jeg håper at vi som ektepar skal seire, og gå ut av dette sterkere enn noensinne.

Jeg prøver å finne gleden i de små tingene i hverdagen.

Som en varm kopp fersk kaffi når jeg står opp. Eller så enkle ting som at jeg faktisk klarer å stå opp, uten altfor mye smerter.

Jeg finner gleden i at Bonzo blir overlykkelig når han får leverpostei i kongen sin.

Og jeg tror å håper at Thomas finner glede og kanskje litt styrke i å slippe å gjøre for mye husarbeid. At han ser at jeg gjør de små tingene ut av kjærlighet.

For å være ærlig, noe dere vet jeg kan være, så er jeg og Thomas i en sinnsykt tøff periode nå. Bådemed egen helse, og økonomisk. Jeg er i en krangel med Nav, som synes det er helt greit å kun ha 6500 kr i mnd. Jeg har vel funnet ut at du skal være sterk for å være under nav. Og jeg som er ufør, har svært lite å si. Ihvertfall ifølge nav. Vi uføre har ikke saksbehandler engang.

Sterk ja. Jeg er ikke så sterk. Jeg klarer ikke den kampen alene. Men nå skal man få hjelp av advokat. Jeg kjenner at det skal bli godt. Jeg håper at denne advokaten kan hjelpe, slik at man kan få betalt regningene sine, få kjøpt mat og andre ting som desperat trengs. Jeg har troen på at det skal gå rett vei. Og har man tro å håp, så kommer man lang.

Men dere, nå datt jeg litt av lasset her ja. Tilbake til tema. Tro Håp og kjærlighet. 3 små ord for noen. 3 mektige store ord for meg. Uten troen, uten håpet og uten kjærligheten hadde jeg ikke vært der jeg er idag. Jeg hadde ikke vært her tror jeg. Faktisk. Så ta disse ordene med deg. Tenk over hva de betyr. Den egentlige betydningen. Og begyn å tro på dere selv, håp om at ting som du kanskje ser på som uovervinnelig, faktisk kan overvinnes. La kjærligheten seire. Kjærligheten til deg selv og til andre. For husk:

Størst av dei er kjærleiken

Tidlig mandag morgen

Det er tidlig. Veldig tidlig på en mandag morgen. Første dag i uka.

Det regner ute i massevis. Kjenner at idag er ikke dagen til å gå særlig ut. Idag blir man mest mulig inne. Til og med Bonzo er enig at i dag er det inne dag

Blir kun en kort tur på butikken når den åpner, for å handle inn det høyst nødvendige for uka, før man tar en tur i stallen til koseklumpen man har stående der.

Men først er det kaffi og strikke tid. Myke opp kroppen sakte men sikkert under et varmt teppe. Få den klar til å starte dagen, og gjøre alt som må til for å få hverdagen til å gå rundt. Denne uka blir annerledes enn det man er vant til. Denne uka blir kampen for alvor tatt opp mot diverse offentlige distanser. Jeg forventer ikke at livet skal bli så forandra, men jeg håper at man ihvertfall kan få økonomien på noenlunde rett kjøl. For en ting er sikkert å visst, man blir ikke rik av å kjempe mot nav, som tydeligvis synes det er helt greit å måtte klare seg på 6500 kr i mnd. Og da mener man ikke bare lommepenger. Da mener man å få betalt alt man må betale i et voksent liv.

Men nå, nå skal jeg og Bonzo ut å sjekke hvor mye isen har smelta! For siden deb 4beinte bestevennen min nekta å sette snuten utforbi når vi stod opp, så må han nesten ta seg en morgen tisse tur nå.

Ha en fin dag alle

Dagen derpå følelse

Det kjennes på kroppen idag, at jeg publiserte et ganske tøft innlegg i går. Jeg er sliten, vondt i hodet og ekstremt vondt i kroppen generelt. Sovna på sofaen i går, å våkna i 4 tiden i natt.

Min kjære sover. Jeg skal bare la ham sove tenker jeg. Det er best for ham. Når han står opp, er det fyr i peisen. Godt og varmt. Oppvasken er tatt, gulvene moppa (gleder meg til jeg får en støvsuger) og bikkja lufta. Kaffi blir straks satt på.

Bonzo passer på hu mor, når mor er dårlig. Beste terapihunden ❤❤❤

Han skal få den roen han trenger i dag. Det var en tøff dag for oss begge i går. Han fikk lese før jeg publiserte. Tror det var endel der han ikke visste. Så idag, idag blir en rolig dag. Med sofakos med Bonzo, fyr på peisen og kaffi.

Litt stolt av den nye genseren jeg har strikket

Tenkte jeg skulle dra frem pcen og spille litt ikveld. Jeg elsker spillet star stable. Jeg har spilt det en stund nå, og har kommet greit opp i level. For en stund siden fikk jeg meg livstid abonnement., siden jeg spiller det så ofte. Sparer litt penger på det. Jeg skal komme med en blogg om de forskjellige spillene jeg spiller en dag. Må bare ha litt hjelp med redigeringa der ❤

Til slutt: takk for mange gode ord som er kommet på mail og privat meldinger iløpet av natta og dagen. Jeg leser dem, og skal besvare dem etterhvert.

Verdens beste Bonzo ❤❤