Then there’s me

En helg med barn, hund, fibromylagi og ME

Mange dager er gått siden siste innlegg. Her har helga vært innholdsrik med besøk av sønnen til min kjære, turer med Bonzo, god mat og spilling.  Smertene har ligget ganske godt i bakgrunnen på vent. Sånn rett under overflaten. 

Siden det var planeleggningsdag på skolen til min kjære bonus sønn, så henta vi han på torsdag. Det regna og blåste som besatt ute! En aldri så liten høst storm rett og slett.  Heldigvis skulle vi ikke så mye den dagen, bare til en lokal bondegård for og handle egg og poteter. Lille gull elsker hjemmelaga potet stappe, og siden bonden har supre poteter,  så fikk lillegull potet stappe til middag denne helga. Resten av torsdagen ble brukt til avslapping siden han var sliten etter en uke på skolen.

Til og med Bonzo hadde en rolig helg med bamsen han fikk av bestevennen Oliver

Fredag og lørdag koste vi oss hjemme, med en forsmak på julen, film og kos. Lillegull får lov å spille på min bærbare pc når han er her, noe han elsker overalt på jord. Han kommer å vekker meg hver morgen når han er her. Så vi pleier å ha oss noen timer for oss selv, med frokost, morgen lufting av Bonzo og barnetv, før pappa står opp. Dagene gikk noenlunne greit, men jeg kjenner nå på en forvirring inni mitt lille hode. Jeg husker ikke hva vi gjorde hvilken dag 😭 jeg vet vi var og handlet en dag, og at lillegull hadde ansvar for vogna, og fikk velge selv hva han ville ha til middag den dagen vi skulle ha ribbe. Jeg vet vi var på europris en dag, og så på masse fin julepynt sammen. Masse pene lyspynt som kan henge i vinduet.  Jeg vet vi var på en spasertur alle sammen en dag. Og at det blåste. Jeg husker det, men jeg kan ikke si hvilken dag det var. 

Hva er vel en helg uten godteri?

Til og med lillegull synes det er gøy med Masterchef

Så kom smellen.  Søndag morgen brukte jeg nesten 1 time på å komme meg ut av senga. Tårene rant, smertene var nesten ikke til å holde ut. Heldigvis var min kjære oppe, og laget frokost med poden, og fikk ham i dysjen. Lite visste jeg at han nesten ikke hadde sovet denne natten. Lite visste jeg at han nå brukte det siste han hadde av energi, til å gjøre dette. Hadde jeg bare visst….. så skulle jeg ha kjempa hardere mot min egen kropp. 

Jeg kom meg nå endelig opp. Fikk lufta bikkja i full fart, før jeg sank isammen på stolen foran dataen. Jeg så min kjære, og visste at dette ikke kom til å gå bra. Han forsvant for meg der han satt.  Han sovna innimellom. Han satt bare og stirra innimellom. ME er ikke til å spøke med. Jeg vet han vil så mye mer enn han klarer. Som han selv har sagt: Jeg har ikke valgt å få ME. Han er på en måte i fengsel i sin egen kropp. I fengsel, med masse ideer og lyst. 

Hva er ME?

Så…. her satt vi da. Jeg med smerter fra helvete. Jeg skalv, jeg gråt stille. Jeg frøs. Kvalmen var overveldene. Og jeg visste. Dette klarer jeg ikke alene. Jeg så at min kjære måtte komme seg i seng.  Jeg så han hadde nådd bristepunktet. Den tunge telefonen til lillegull sin mamma ble tatt.  Heldigvis kunne han komme hjem tidligere. 

Jeg fikk lufta bonzo raskt. Kanskje litt for raskt. Jeg glemte og ta på sko. 

Tja. Godt det ikke regna ihvertfall

Kom inn, fikk skifta sko, og brukte mine siste krefter på å følge ham til bussen. Hjemturen var alt annet enn god.  Svinmelheten angrep meg med full styrke, og jeg måtte sette meg inntil et gjerde.  Hode mellom beina og puste, før jeg sakte kom meg på beina og rusla hjem. Min kjære og Bonzo lå allerede i senga.

Bjørni er god å ligge på, og holde rundt

Jeg selv satte meg på sofaen, med kaffi, teppe og repriser av masterchef på tv. Tårene renner, og jeg føler meg mislykket som kone og stemor. Misslykket som venn. Smertene river meg i stykker. Tårene renner. Medisinene hjelper ikke. 

Teppe er pakket godt rundt meg. Prøver å stenge kulden ute. Jeg vet den har den største skylden for at jeg er som jeg er idag. Hadde varmen fungert, hadde jeg fungert bedre. Men gradene i leiligheten synker kjenner jeg. Teppe blir trekt mer opp. Jeg kryper mer sammen. Bonzo halveis ligger oppå meg. Han vet jeg fryser. Han vet jeg har vondt. Han er kald selv kjenner jeg. 

Min kjære sover. Jeg skal vekke ham klokka 5. Akkuratt nå håper jeg at jeg faktisk klarer å reise meg til den tid.  

Bare denne bloggen har tatt meg 2,5 timer å skrive. Det er ikke lett å skrive med skjelvende hender. Med tårer som gjør synet uklart. Det er ikke lett å blottlegge seg slik jeg har gjordt idag. Å vise dere at jeg måtte gi opp. Kaste inn håndkleet. Mislykkes.  Men. Her er det. Jeg er bare et menneske 

En søndag i strikkepinnene sitt navn 

Søndag er her igjen,  og jeg har faktisk sovet i nesten 10 timer. Er nesten sjokkert her jeg nå har inntatt sofaen. Idag skal vi bare ta det med ro i heimen. Jeg skal prøve å bli ferdig med bolen til genseren jeg strikker til meg selv. Det er ikke en hemmelighet at jeg elsker mariusmønsteret, og boka jeg fikk av min kjære i begynnelsen av forholdet vårt, er noe av det kjæreste jeg eier og har. Den begynner å bli tydelig slitt, med masse blyantmerker i, og sidene er blitt litt løse i fisken. Men jeg elsker den ❤ 

Som sagt så strikker jeg nå endelig noe med marius mønsteret til meg selv, og ikke til alle andre. Denne gangen er det min tur. Min kjære har vært med å sette sammen fargene, siden jeg ikke ser farger slik som mangen andre. Ja det må jeg si, å ha med ham til Gjesdal garn er morro. Han er like entusiastisk som meg. Ikke en slik kjip gubbe som bare vil hjem, eller som faktisk ikke vil være med. Han er med, og han kikker på garn, kjenner på garn og ønsker å lære om garn. Det er det jeg sier, jeg har fått i pose å sekk 💜💚💜💚

Strikkekurven jeg fikk fra min svigermor. Inneholder alt jeg trenger, pluss litt til. Og ibuxen er alltid med

Slik ser det ut i sofaen når jeg strikker. Mønster, oppskrift og notatblokk er lett tilgjengelig.

Et annet prosjekt jeg holder på med. Strikkestrømper i knæsjne farger med enkelt mønster.

Da fikk dere et innblikk i hva jeg skal drive med nå på formiddagen. Håper dere som leser dette også får en rolig og fin søndag. 

Ha en god dag ❤❤❤

Hei i natten Bloggen

Dette bli en veldig sein blogg, siden dagen har vært fullt av både små og store ting 🙂 Vi har også vært opptatt med å jobbe med den nye minecraft serveren vi skal åpne. Jeg kjenner at det å få lære nye ting er givende, selv om det sikkert er til stor frustrasjon for dem som må høre og svare på 1 million spørsmål 😛

Jeg skulle vel egentlig vært i seng for mange timer siden, men pga smerter så er jeg nå enda våken. Jeg synes det er vanskelig å sove når det står på som verst. For å prøve å avlede tankene på best mulig måte, så bruker jeg ofte Minecraft som «medisin». Det avleder tankene mine. Det får meg ikke til å glemme smertene, men det gir meg en pause for tankekjøret som ofte følger med. Heldigvis så har jeg også Discorden der jeg kan vase rundt og prate  med hyggelige folk stort sett hele døgnet 🙂

diablita-1-10532225

Skinnet mitt i Minecraft

minecraft__140227211000

2017-10-27_14.06.33

Jeg overdriver da aldri med kister når jeg miner 🙂 😉

maxresdefault

Nei, det er på tide å komme seg i seng sier Bonzo. The Boss over alle Bosser. Hehe.

 

Ha en fortreffelig natt alle sammen. Sov godt, og drøm søtt. Det skal jeg prøve på ihvertfall ❤

Hei Bloggen

Det begynner å bli en stund siden jeg blogget sist, men nå tenker jeg at jeg er sånn noenlunde tilbake igjen. Dagene og månedene har gått litt opp og ned, slik som det gjør i alles liv. Men en ting er mer spesielt enn andre. Jeg gifta meg i august ❤ Så her sitter jeg med en mann jeg elsker over alt på jord, en mann som følger mine opp og nedturer, men som allikevel fortsetter å legge seg med meg på kvelden, som er der når jeg står opp. Som stiller opp, slik som bare han kan.

Og ikke minst, han holder ut når jeg setter igang med alle mine rare spørsmål når det kommer til spilling. Alle mine Hvordan, Hvorfor og hva`er. Som med verdens største tålmodighet lar meg prøve å feile, som heier på meg når jeg faktisk får ting til, og som muntrer meg opp når ting går en smule galt 🙂

 

Jeg er igrunnen ganske heldig når jeg tenker etter. Til tross for dårlig helse. Isammen er vi dynamitt, og klarer enhver hindring som kommer vår vei. Sammen.

 

Med dette lille innlegget sier jeg takk for idag, og god natt til dere der ute. Håper dere alle får en god natt

Dypdykk

Denne ideen til å ha en blogg om mine til tider uforståelige tanker, har jeg lekt med lenge. Og det er det de herlige menneskene på Discorden som har fått erfare. Det er de som er offre for mine tanker, meninger og til tide dype tanker.

 

Men altså, her skal jeg da poste mine tanker. Av og til kommer det rare innlegg, morsomme innlegg, dype innlegg, fortvilelse og triste innlegg. Dere skal få ta et dypdykk i min verden.