For tiden går det i rydding, pakking og litt lesing. Boka jeg leser nå heter Winter av Marissa Meyer.
Siden jeg leser den på appen Ebok bib. så blir tar jeg ikke med hvilken side smakebiten er ifra:
Glem det. Du kjente meg nesten ikke. Og så fikk du vite at jeg både var lunar og kyborg… Jeg ville heller ikke ha stolt på meg. Dessuten var du under ekstremt press, og….
Innimellom pakking, rydding, vasking og alt som hører til en flytting, så får jeg faktisk lest litt. For tiden leser jeg en bok av M.J Aarlidge som heter Bro, bro brille. Jeg har nå i ettertid funnet ut at dette er en oppfølger av debutboka hans, Elle Melle, så her begynte jeg visst i feil ende. Hehe. Men uansett, her er mine tanker om boka så lang:
Den er sinnsykt spennende. Jeg føler at jeg blir dratt med inn i historien, og at jeg faktisk er der sammen med Helen Grace, politietterforskeren i Southampton. Hun er også hovedpersonen i boka, som nå må etterforske drap på mannlige horekunder. De blir brutalt drept av noen med et intenst hat virker det ut som. Mediene kaller morderen Den omvendte Jack The Ripper. Det er vanskelig å legge fra seg boka, så jeg er straks ferdig med den. Jeg anbefaler boka, men tror faktisk man bør begynne med Elle Melle for og få tråden i den. For noe har hendt med Helen, som hun er preget av. Noe som skjedde i debut boka. Jeg må virkelig få tak i den boka.
Min smakebit er fra side 174i boka
Gareth var ingen tilltrekkende mann, og han kunne neppe hatt med seg jenter hit uansett. Rotet var ille nok, men ville han hat mot til å vise frem en annen kvinne for moren, hvis han hadde klart å overtale noen til å bli med ham hjem? Charlie trodde ikke det. I politirapporten stod det at han hadde lærevansker og en sykelig lav selvfølelse. Dette var et hus som holdt folk fanget i stedet for å beskytte dem.
Med dette ønsker jeg dere en flott dag i varmen. Selv skal jeg på beite etterhvert, og sjekke prinsen vår, før jeg skal gå løs på kjøkkenet, og begynne å pakke der
Ha en flottsommerdag 🙂
Bloggen har stått stille de siste ukene. Mye skjer her på hjemmefront, som vi må ta oss av først. MEN, jeg får nå lest litt da. Og med en svigermor med eget bibliotek, så har vi alltid bøker i hus. Hehe.
Den siste tiden har jeg lest Frank Storm Johansen sin bok Tusen dager i fangenskap.
Det er en utrolig historie vi får lese. Det finnes få beretninger som denne. Knapt noen var i stand til å overleve tusen dager i slike dødsleirer og under forhold som var der. Han forteller sin historie på en rolig og nøktern måte. Fortellingen er så å si blottet for det primitive tyskerhatet som var så utbredt umiddelbart etter krigen. Det han bærer nag til er nazismen som ideologi som sørget for et system hvor primitive lyster og egenskaper fikk råde. Derfor er denne beretningen verdifull. I all den krigslitteratur som eksisterer er det befriende å lese en beretning blottet for hatet som dessverre preger altfor mye av denne litteraturen. Da er det kanskje viktig å merke seg at denne kom fra en som kanskje hadde gått gjennom mye mer enn noen annen.
Noe av det som går sterkest inn på leseren er hvordan han og de andre fangene maktet å holde livsviljen og livsmotet oppe på tross av det de ble utsatt for.
I dag er det søndag, og den starta heller tidlig etter en temmelig urolig natt. Det fikk meg til å tenke litt på en serie jeg holder på å lese. I den serien er det for tiden mye uroligheter for å si det sånn.
Men altså, jeg leser Kattekrigerene av Erin Hunter.
Erin Hunter er et pseudonym for forfatterne Kate Cary, Cherith Baldry og Tui Sutherland, som med redaktøren Victoria Holmes bl.a har skrevet serierne Warriors, Cats og Seekers.
Jeg holder altså på med serien Warriors, som oversatt til norsk blir Kattekrigerene.
Det var min mann som først begynnte å lese denne serien, som igrunnen er en ungdomsserie innen sjangeren Fantasy-fiksjon. Men gurimalla så fengende den er, til tross for at det bare handler om en gjeng villkatter i en skog. Bland disse sammen med noen kosekatter, hunder, tobeininger og Monstre, så har du en serie som burde fenge de fleste.
Jeg er nå kommet til serie 3, bok 2. Etter som jeg har funnet ut, så er det hele 6 serier, med rundt 6 bøker i hver. Min serie heter nå Kraften av tre.
De tre barna til Ekornflukt og Buskeklo, barnebarna til klanlederen Ildstjerne, blomstrer som lærlinger:
Løvelabb har god nytte av styrken og energien sin som krigerlærling, Kristtornpote forstår krigerkodeksen stadig bedre, og Blåstrupepote utforsker de mystiske kreftene sine og koblingen til Stjerneklanen som medisinkattlærling.
Med mer erfaring kommer både større makt og fare.
Løvelabb får seg en venn, og oppdager noe som må holdes skjult.
Blåstrupepote får nyss om en hemmelighet som kan komme Tordenklanen til gode ved å skade andre.
Og Kristtornpote vet noe som kan avverge et slag, hvis hun klarer å overbevise klanen.
Det er særlig en krangel mellom Blåstrupepote, som er medisinkatt lærling, og hans mentor Løvtjern som har satt sine spor hos meg. De kranglet om en annen katt, å det å velge en annen sti.
«Hvorfor ville det vært sånn en katastrofe om hun måtte velge en annen sti? Jeg måtte det»
Løvtjern frøs til, før hun sakte svarte: «Du er blind»
I dette øyeblikket følte Blåstrupepote seg mindreverdig. Han lurte på om mentoren mente han var en tapt sak. Og akkuratt dette avsnitte har satt sine spor hos meg. Jeg føler med Blåstrupepote. Og jeg vet, at der ute, sitter mange barn å unge med samme følelse.
Mye i disse bøkene kan nesten omskrives til mennesker. Til tider har jeg sett for meg folk jeg kjenner i disse kattene, fra de 4 klanen. Og jeg elsker serien.
Anbefaler den på det sterkeste til alle
Diablitas dypdykk 