«Du er blind»

I dag er det søndag, og den starta heller tidlig etter en temmelig urolig natt. Det fikk meg til å tenke litt på en serie jeg holder på å lese. I den serien er det for tiden mye uroligheter for å si det sånn.

Men altså, jeg leser Kattekrigerene av Erin Hunter.

Erin Hunter er et  pseudonym for forfatterne Kate Cary, Cherith Baldry og Tui Sutherland, som med redaktøren Victoria Holmes bl.a har skrevet serierne Warriors, Cats og Seekers.

Jeg holder altså på med serien Warriors, som oversatt til norsk blir Kattekrigerene.

Det var min mann som først begynnte å lese denne serien, som igrunnen er en ungdomsserie innen sjangeren Fantasy-fiksjon. Men gurimalla så fengende den er, til tross for at det bare handler om en gjeng villkatter i en skog. Bland disse sammen med noen kosekatter, hunder, tobeininger og Monstre, så har du en serie som burde fenge de fleste.

Jeg er nå kommet til serie 3, bok 2. Etter som jeg har funnet ut, så er det hele 6 serier, med rundt 6 bøker i hver. Min serie heter nå Kraften av tre.

De tre barna til Ekornflukt og Buskeklo, barnebarna til klanlederen Ildstjerne, blomstrer som lærlinger:
Løvelabb har god nytte av styrken og energien sin som krigerlærling, Kristtornpote forstår krigerkodeksen stadig bedre, og Blåstrupepote utforsker de mystiske kreftene sine og koblingen til Stjerneklanen som medisinkattlærling.

Med mer erfaring kommer både større makt og fare.
Løvelabb får seg en venn, og oppdager noe som må holdes skjult.
Blåstrupepote får nyss om en hemmelighet som kan komme Tordenklanen til gode ved å skade andre.
Og Kristtornpote vet noe som kan avverge et slag, hvis hun klarer å overbevise klanen.

Det er særlig en krangel mellom Blåstrupepote, som er medisinkatt lærling, og hans mentor Løvtjern som har satt sine spor hos meg. De kranglet om en annen katt, å det å velge en annen sti.

«Hvorfor ville det vært sånn en katastrofe om hun måtte velge en annen sti? Jeg måtte det»

Løvtjern frøs til, før hun sakte svarte: «Du er blind»

I dette øyeblikket følte Blåstrupepote seg mindreverdig. Han lurte på om mentoren mente han var en tapt sak. Og akkuratt dette avsnitte har satt sine spor hos meg. Jeg føler med Blåstrupepote. Og jeg vet, at der ute, sitter mange barn å unge med samme følelse.

Mye i disse bøkene kan nesten omskrives til mennesker. Til tider har jeg sett for meg folk jeg kjenner i disse kattene, fra de 4 klanen. Og jeg elsker serien.

Anbefaler den på det sterkeste til alle

Reklame